av Det er søndag formiddag, vi har tatt oss en kjøretur nordøstover. I nærheten av sørlandsbyen Tvedestrand finner vi Solberg gruve og Næs jernverk, to viktige bidragsytere til lokal og nasjonal jernverkshistorie. Målet med dagens utflukt er gruvevandring, museumsbesøk og kunnskap og innsikt om utvinning av jernmalm og produksjon av stål og støpejern.
Jern regnes av mange som menneskenes viktigste metall. I tusenvis av år har menneskene brukt jern som utgangspunkt for verktøy, våpen og andre redskaper. En tidsperiode i historien er også oppkalt etter metallet. På Solberg og Næs har det pågått arbeid tilknyttet jernproduksjon i nesten trehundre år.
Fire forhold var sentrale ved framstilling av jern – jernmalm, vannkraft og trekull. I tillegg var det viktig med dyktig arbeidskraft, fagfolk som visste hva de holdt på med.
Solberg gruve ligger tre kilometer fra Næs jernverk. Solberg er en av flere gruver som leverte malm til verket på Næs. Gruva er det i dag tilrettelagt for omvisning. Etter mange år med gruvearbeid kunne gruvene bli svært dype. Flere av gruvene har krater og ganger som ligger flere hundre meter under havets overflate. Gruva på Solberg er omtrent 180 meter dyp. Omvisningen går ned til 40 meter, lenger er det ikke mulig å komme da gruvesjaktene er fylt opp med vann.
På Solberg har det vært gruvedriften siden 1730-tallet. Gruva ble nedstengt i 1870. Solberg gruve er i likhet med mange av de andre gruvene i området såkalte synker, hulrom som går skrått nedover i fjellgrunnen. De malmførende lagene i området hadde et fall på om lag sytti grader, driften foregikk derfor hovedsakelig i vertikale sjakter og strosser.
Før sprengstoffet ble oppfunnet benyttet gruvearbeiderne fyrsetting i arbeidet med å bryte malm. Inne i fjellet ble det tent opp settebål, store bål av gran – eller furuved som skulle brenne til neste dag. Varmgangen førte til at fjellet ble sprøtt og lettere sprakk opp og delte seg. Store stykker kunne nå brekkes løs med hammer og bergjern. Metoden var billig, men lite effektiv. Framdriften var ofte i størrelsesorden 1-3 meter per måned.
For å sikre effektiv og sikker forbrenning for settebålene inne i gruva var det behov for oksygen. God lufttilførsel sikret man ved å hogge ut ventilasjonskanaler som ledet luft inn i gruvene fra utsiden. Arbeidet kunne være farefullt. I enkelte tilfeller oppsto likevel ulykker, dårlig ventilasjon kunne medføre kullosforgiftning og i verste fall død.
Arbeidsplassen var i hovedsak mannsdominert, og arbeiderne ble som regel rekruttert lokalt. Gruvestørrelse og aktivitetsnivå avgjorde behovet for arbeidskraft. Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn. Men også kvinner og barn kunne delta i det harde og farefulle gruvearbeidet.
Hestevandring var en viktig del av gruvedriften. For å heise malm eller pumpe vann ut av gruvesjaktene benyttet man hestedrevne pumpe-løfteverk. På ei planert flate over gruva monterte man en stor uthulet stein. En vertikal stokk, en hovedaksel ble plassert i hullet. Horisontale tverstokker, påmontert seletøy for hester ble festet til hovedakselen. Hestene vandret rundt i en evig sirkel, et tungt og utrivelig arbeid. Malm og vann ble på det viset hentet opp fra gruvedypet.
Solberggruva er en av mellom 350 og 400 gruver og skjerp i det såkalte Arendalsfeltet. Området regnes som Norges største jernmalmfelt, og ligger i en geologisk formasjon som strekker seg fra Fevik til Tvedestrand. Det har vært gruvedrift i området fra 1585 til 1975.
Jernmalmen ligger i tynne lag mellom andre skråstilte bergarter. Malmen fra berggrunnen i området har høy jernandel og er lite forurenset av andre mineraler. Magnetitt eller jernmalm fra gruvene i Arendalsfeltet besto av hele 72 prosent jern, og var derfor er et utmerket råstoff for jernproduksjon. Magnetitten hadde også lavt innhold av svovel, fosfor og andre mineraler som kunne komplisere smelteprosessen, og var av den grunn svært ettertraktet.
Fra siste halvdel av 1600-tallet til omkring 1870 leverte Arendalsfeltet om lag 2,5 millioner tonn jernmalm. Det tilsvarer omtrent 70 prosent av den norske produksjonen av magnetitt. Gruvene i Arendalsfeltet hadde stor nasjonal betydning. De bidro med mange arbeidsplasser – på jernverkene, i trekullproduksjonen, i gruvene og på skipene som fraktet jernmalm til industrisamfunn i andre deler av landet. Gruve – og jernverksdriften i Agder har hatt stor betydning for utviklingen av det moderne industrisamfunnet.
