av Det er mandag morgen og jeg har kjørt nordvestover på Mainland. Dagens første stopp er ved Birsay. Birsay er et lite tettsted som i tidligere tider huset både biskoper og jarler. Området var en gang det religiøse og politiske sentrumet på Orknøyene.
Aller først skal jeg over til Brough of Birsay, ei øy i Birsay Bay. Øya kan nås uten båt hvis du ankommer på rett tidspunkt. I Storbritannia er tidevannsforskjellene på flere meter, og klokka 10.06 denne mandags morgenen viste tabellene at tidevannet kom til å være på sitt laveste. Dermed var det bare å ta beina fatt og luske over til øya.
Torfinn Sigurdsson levde rett etter tusenårsskiftet. Torfinn Jarl er trolig en av de mektigste jarlene Orknøyene har fostret. Torfinn var selv sønn av jarlen Sigurd Lodvesson og muligens svigersønn til den skotske kongen Malcolm II.
Han var far til Pål og Erlend og dermed farfar til de sagnomsuste personene Magnus Erlendsson og Håkon Pålsson. Da Torfinn døde i 1065 ble han gravlagt på Brough of Birsay.
Orknøysagaen er hovedkilden til Torfinns liv. Som femåring arvet Torfinn Katanes (Caithness) og Suðrland (Sutherland) etter morfaren. Torfinn arvet imidlertid ikke Orknøyene som halvbrødrene Sumarlide, Einar og Bruse hadde arvet etter deres felles far Sigurd Lodvesson. De påfølgende årene kjempet Torfinn til seg posisjonen som jarl over deler av Orknøyene. Fra 1020 til 1034 styrte han jarledømmet Orknøyene sammen med halvbroren Bruse. Orknøyene ble da et len under den norske kongen.
I etterkant av Bruse’s død delte Torfinn’s nevø Ragnvald Brusesson posisjonen som jarl på Orknøyene sammen med onkelen. De første årene kjempet Torfinn og Ragnvald side om side i årvisse angrep langs Skottlandskysten, i Irland, på Hebridene og Suderøyene.
På et noe senere tidspunkt oppsto det uoverensstemmelse mellom nevø og onkel. Det endte med at Torfinn tok livet av Ragnvald. Fra 1045 var Torfinn enehersker på Orknøyene. Han gjorde Birsay til hovedsete og slo seg nå permanent ned på Orknøyene.
Sagaene forteller at Torfinn var stor, sterk og mager. Nesa var stor, håret var mørkt og han var lite pen å se til. Han var stridslysten, en god strateg i kamp og hadde stor appetitt på både gods og ære. Ifølge sagaen «har ingen orknøyjarl noen gang vært mektigere enn han».
Torfinns mål var å verne om og utvide eget rike. Det framsto som særs viktig å demme opp for engelsk press i fra sør. Fra 1059 allierte skottene seg med engelske styrker. Fra da av ble det enda vanskeligere å kontrollere og holde samlet det norrøne veldet som på det tidspunktet strakte seg fra Hjaltland (Shetland) til Irskesjøen.
Noen år før han døde hadde han brakt kristendommen til Orknøyene. I tida rundt år 1050 hadde Torfinn gjennomført ei reise til Roma for å be paven om syndsforlatelse. På vei hjemover besøkte han både den tysk-romerske keiseren og erkebiskopen i Hamburg-Bremen. Orknøysagaen forteller at Torfinn etter dette la om styresettet, utarbeidet lokale kristenretter og sluttet med voldelige hærferder. På Birsay anla Torfinn et bispesete med Thorulf som den første biskopen.
Med Torfinn Sigurdssons død rundt 1065 og kong Harald Hardrådes endelikt i slaget ved Stamford Bridge det påfølgende året gikk vikingtida raskt mot en ende.
Kilder:
Bjørgo, Narve, Torfinn Sigurdsson, snl.no
Informasjonsmateriell fra Brough of Birsay
