Kongeveien gjennom Vindhella – nordmenn på tur

Veien som slynger seg gjennom Lærdal, og videre over Filefjell har i alle tider vært ei sentral ferdselsåre mellom øst og vest. Bønder tilknyttet prestegjeldet i Lærdal, var pålagt både skyssplikt og vedlikeholdsansvar for sin del av veien, og etter hvert også arbeidsplikt knyttet til utbedringer og drift.

Da det norske postvesenet ble etablert i 1647, tok det ikke lang tid før ei postrute ble opprettet over Filefjell. Den krevende reisen mellom Bergen og Christiania tok ni døgn. Langs ruta fantes det mange utfordrende partier, og enkelte steder var terrenget så vanskelig at postbøndene måtte gå av hesten og bære posten på ryggen.

Utbedring av veinettet ble etter hvert et offentlig anliggende, og i september 1789 møttes vegintendant Peder Anker fra Akershus stift og veimester Christopher J. Hammer fra Bergenshus stift på Filefjell. Under møtet ble de enig om å forbedre veiene i grensetraktene mellom de to stiftene. Arbeidet på østsiden av fjellet ble igangsatt samme år, mens den vestlige delen først ble påbegynt i 1792.

Christopher J. Hammer tok selv ansvaret for oppgraderingen på vestsiden av Filefjell. Han utpekte løytnant Wilhelm Jürgensen til å lede den praktiske gjennomføringen av arbeidet fra stiftsgrensen oppe på Filefjell og nedover mot Borgund, Vindhella og Galdane. Jürgensen rapporterte jevnlig til Hammer i Bergen, og sørget for at arbeidet fulgte planene for framdrift.

Hammer valgte å føre deler av veien gjennom det bratte Vindhelleskaret. På slutten av 1700-tallet var fransk veibyggingskunst toneangivende i Europa, med et ideal om mest mulig beine veier. Dette førte ofte til veier med svært bratte stigninger.

Arbeidsstyrken besto for det meste av verva soldater, men også lokale bønder og husmenn ble utkommandert til pliktarbeid. Arbeidet var sesongbasert, og foregikk fra juni til september. Mannskapene ryddet, gravde og sprengte seg fram gjennom det krevende terrenget.

I 1793 ble den første kjøreveien gjennom Vindhella åpnet. Det viste seg raskt at de bratte bakkene, med en stigning på 25 prosent, kom til å bli for krevende for kjøring med hest og vogn. Den nye veien gjennom Vindhella var likevel i bruk i nærmere 50 år.

På 1840-tallet skulle Vindhella-veien bli erstattet av en oppgradert og mer hensiktsmessig trasé. Arbeidet ble ledet av veiingeniør og kaptein Henrik Ch. Finne fra Voss. Finne oppholdt seg i Lærdal fra slutten av 1830-årene til 1846, og i denne perioden ledet han byggingen av flere viktige anlegg i området.

Byggearbeidet pågikk i perioden 1842–1843. Arbeidsstyrken kom for det meste fra andre steder i landet, og på det meste var rundt 200 mann i sving, sammen med et ukjent antall hester. Lønnsnivået skal ha vært bra, daglønna lå på 30–40 skilling, tilsvarende omtrent én krone i dagens pengeverdi.

Den nye Vindhella-veien fulgte i hovedsak samme trasé som den opprinnelige veien fra 1790-årene. Siden dynamitt ennå ikke var oppfunnet, ble sprengningsarbeidet utført med en blanding av minérkrut, tjære og svovel. Utseendemessig var resultatet imponerende, med veibredde og standard tilpasset datidens krav. På de mest utsatte plassene murte og lødde Finne og mannskapene inntil 12 meter høye støttemurer.

Den nye veien gjennom Vindhella ble likevel nesten like bratt som den gamle, med en stigning på hele 20 prosent. I siste halvdel av 1800-tallet økte både gods- og turisttrafikken gjennom dalen, og behovet for en mer hensiktsmessig veitrase ble stadig tydeligere.

Etter rundt 30 års bruk konkluderte Indredepartementet med at veien ikke lenger tilfredsstilte kravene til moderne transport. I 1872 ble Vindhella-veien tatt ut av drift. Samtidig sto en ny og langt flatere veitrasé gjennom Nesbergi klar til å overta funksjonen til de historiske veiene gjennom Vindhellaskaret.