Waterloo – nordmenn på tur

Siste natt har vi tilbrakt på et lite hotell i Waterloo. Småbyen med 30 000 innbyggere ligger i provinsen Vallonsk Brabant, kun en halvtimes kjøretur sør for Brussel. Mange av innbyggerne i Waterloo jobber for EU-institusjoner i Brussel.

Byen huser en rekke turistattraksjoner, inkludert kirker, parker og sjarmerende gater. Waterloo er nok gjerne mest kjent som vertskap for slaget som avsluttet Napoleonskrigene. Slaget ved Waterloo fant sted 18. juni 1815.

Den 41 meter høye Løvehaugen ble reist mellom 1824-1826. Høyden er et minnesmerke for alle soldatene som falt i slaget. Løvehaugen ble plassert på stedet der den framtidige nederlandske kongen Vilhelm 2 ble såret

Løvehaugen, godt synlig i det flate belgiske landskapet

Den belgiske jernløven på toppen av Løvehaugen veier 28 tonn. Løven hviler den ene labben på en stor jordklode. Et symbol på at freden igjen hadde vendt tilbake til Europa. De 227 trappetrinnene kom på plass i 1863-64. De leder opp til toppen på Løvehaugen

Museet Mémorial Waterloo 1815 ligger under bakkenivå i venstre del av bildet. Rotunden, den hvite bygningen ble reist i 1911. Arkitekt var Franz Van Ophem.

Napoleon Bonaparte ble født på Korsika i 1769, kun tjue år før den franske revolusjon. I august 1789 gjør tredjestanden (borgerskapet) opprør mot monarkiet og de andre stendene. Revolusjonen resulterte i at monarkiet avskaffes. Aristokratiet og den katolske kirken var også blant taperne.

I etterkant av den franske revolusjon går Frankrike til krig mot de andre europeiske stormaktene. Konfliktene og krigshandlingene i årene 1792-98 omtales gjerne som revolusjonskrigene.

Førstekonsul Napoleon Bonaparte (maleri av François Gérard)

Sentrale franske aktører i Waterloo 18.juni 1815. Napoleon midt i bildet. De andre er generalene Cambronne, De Saint-Maurice, De Colbert samt feltmarskalk Ney

Unge Bonaparte gjør raskt karriere i revolusjonsarmeen. I 1794 forfremmes han til brigadegeneral. To år senere utnevnes han til kommandør for de franske styrkene som kjemper mot østerrikerne i Nord-Italia.

I 1798 nedkjemper Napoleon og hæren hans det osmanske riket i Egypt. Napoleon gjennomfører statskupp og tar makten i Frankrike i 1799. I 1804 kroner Napoleon seg selv til fransk keiser i Notre-Dame.

Gjennom fremragende diplomatisk arbeid skaffer han seg allierte mot hovedfienden, Storbritannia. Konfliktene dreide seg om handel og maktbalanse. I 1805 taper franskmennene kampen om havet mot Horatio Nelson og britene i slaget ved Trafalgar.

I årene 1800–1807 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene. Han sikrer seg med det herredømme på kontinentet.

Stormaktene i Europa rundt år 1800 – Storbritannia, Frankrike, Østerrike, Preussen og Russland

Napoleon forsøkte å ramme Storbritannia gjennom fastlandssperringen. Den franske handelsblokaden mislykkes. I juni 1812 går Napoleon til krig mot Russland. Felttoget mot Moskva ender vinteren 1812 med katastrofe for de franske styrkene.

I 1813 knuser sjettekoalisjonen (Storbritannia, Sverige, Russland, Østerrike, Preussen med flere) franske styrker i slaget ved Leipzig. Napoleon tvinges året etter til å abdisere. Napoleonskrigene ender med signeringen av Paristraktaten 30. mai 1814. Frankrike får tilbake de opprinnelige grensene fra 1792.

Under utgravinger i 2012, nesten to hundre år etter slaget, ble levningene av denne soldaten funnet her i Waterloo

Napoleon sendes i eksil til Elba. Et lite år senere forlater han øya og går i land i Provence med mål om å nedkjempe gamle fiender. Perioden fra 1.mars til 18.juni omtales gjerne som «de hundre dagene».

På veien nordover samler han en ny stor hærstyrke. Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen må nok en gang alliere seg mot franskmennene (den sjuende koalisjonen).

Det runde bygget, Panorama de la Bataille de Waterloo rommer et enormt oljelerret med 14 ulike slagscener fra Waterloo. Det sylinderformede gigantiske maleriet ble malt av den franske kunstneren Louis Dumoulin i 1912. Maleriet er 110 meter langt og 12,5 meter høyt

Slagscene fra gigantmaleriet i Panorama de la Bataille de Waterloo

Utsnitt fra slagscene fra gigantmaleriet i Panorama de la Bataille de Waterloo

De franske styrkene gjør seg klare til å møte den sjuende koalisjon til strid i Belgia i juni 1815. 16.juni beseirer Napoleons soldater koalisjonstyrkene i slagene ved Ligny og Quatre-Bras noen titalls kilometer sør for Waterloo.

To dager senere, 18.juni 1815 finner de siste og avgjørende slagene sted i Wavre og Waterloo. Napoleon var beseiret. Han deporteres til St. Helena, en isolert øy i Sør-Atlanteren.

Napoleons siste hovedkvarter, i dag museum

Chaussée de Bruxelles, Napoleons siste hovedkvarter

Statue av Napoleon. En liten mann, rundt 1,7 meter høy. Dette var normal høyde for franske menn tidlig på 1800-tallet

Kampene i Waterloo startet med at de franske styrkene gikk til angrep på de allierte. De franske styrkene ble ledet av Napoleon. Sjuendekoalisjonen ble ledet av hertug Arthur Wellesley Wellington (britiske styrker) og Gebhard Leberecht von Blücher (prøyssiske styrker).

Første fase som startet omkring klokka halv tolv på formiddagen varte i om lag fem timer. Mye av kamphandlingen var konsentrert til to gods, midt mellom de franske og britiske linjene. Tusenvis av koalisjonssoldater forskanset seg og holdt stand hele slaget gjennom på godset Hougoumont. Godset La Haye Sainte skiftet side flere ganger i løpet av dagen.

Til tross for innledende fransk suksess klarte britene under Wellingtons ledelse å forsvare seg mot hovedangrepet. Ankomsten til de prøyssiske styrkene i to omganger senere på dagen ble avgjørende for det endelige utfallet.

Prøysserne, under Blücher, von Bülow og von Zieten angrep den franske høyreflanken. Dette tvang Napoleon til å kjempe på to fronter. Da den franske motstanden i løpet av ettermiddagen svekket seg, innledet de allierte styrkene en motoffensiv. Beseiringen av de franske elitestyrkene, den keiserlige garden, markerte det endelige vendepunktet i slaget.

Forsvaret av Hougemount (maleri av Denis Dighton)

Prøyssiske styrker stormer landsbyen Plancenoit (maleri av Adolf Nordthem)

Grove anslag antyder at nesten 200 000 soldater deltok i slaget ved Waterloo. Tapene var enorme. Det var mer enn 45 000 drepte og sårede på begge sider. Mange soldater forsvant eller ble tatt til fange. Slaget ved Waterloo er dermed blant de mest blodige i løpet av Napoleonskrigene.

Napoleon var omsider beseiret. Britene deporterte han til St. Helena, en isolert øy i Sør-Atlanteren. Napoleon endte sine dager på St. Helena i 1821. Levningene flyttes senere til Paris.

Slaget ved Waterloo regnes som et av de viktigste krigsslagene i historien. Slaget markerte slutten på Napoleon’s 15 år lange æra i Europa. Den andre Parisfreden (av 20. november 1815) medførte en strengere fredsavtale for Frankrike enn den opprinnelige avtalen fra 1814.

Seierherrene samlet seg til kongress i Wien fra oktober 1814 til juni 1815. Wienerkongressen la grunnlaget for stabile forhold, politisk orden og maktbalanse på det europeiske kontinentet. Wienerkongressen bidro med dette til å sikre langvarig fred mellom stormaktene i Europa.