av Vi er i Sheridan, en liten by helt nord i Wyoming. Byen er oppkalt etter general Phillip Sheridan (1831-1888), kjent fra krigene mot sioux-, crow- og cheyenneindianerne. Sheridan ligger ved Big Horn-fjellene, en sidekjede av Rocky Mountains. Byen har i overkant av 15 000 innbyggere. Vi er i et område av USA der det er isende kaldt om vinteren. På sommerstid gjerne det motsatte, lite nedbør og svært høye temperaturer.
I Sheridan besøker vi et westernmuseum. Amerikanerne er opptatt av å ta vare på og få presentert både cowboykultur og historie knyttet til indianerne. Her ute på prærien i Wyoming kunne vi virkelig både ta og føle på det som en gang hadde vært «det ville vesten».
På begynnelsen av 1800-tallet var det få konflikter mellom indianere og de hvite innvandrerne. Indianerne i Amerika hadde levd i pakt med naturen som jegere og samlere uten å ha eiendomsforhold til jorda. Jorda ble nå fordelt ut til nybyggere fra mange land uten hensyn til den opprinnelige befolkningen.
I 1803 kjøpte president Jefferson den såkalte Lousianakolonien av franskmennene. Nytt land var dermed formelt kommet på amerikanske hender, og koloniseringen kunne fortsette vestover og inn på prærieindianernes jaktmarker. I løpet av de neste hundre årene skulle hundretusenvis av innvandrere slå seg ned her ute på prærien. Resultatet ble etter hvert etableringen av en rekke nye delstater.
Indianerne ble drevet vestover til nye jaktmarker av myndighetene. Etter hvert som nybyggerne trengte nye landområder fortsatte bevegelsen vestover, og konflikten mellom de innfødte og nybyggerne tilspisset seg. Mange indianske liv gikk etter hvert tapt som følge av krigshandlinger, matmangel eller på grunn av sykdom og alkoholmisbruk.
Nedslaktingen av den amerikanske bisonpopulasjonen illustrerer både rovdrift på natur, og fravær av respekt for urbefolkningen. Indianerne jaktet bison, de utnyttet hele dyret, og det foregikk ingen overbeskatning. De hvite kunne drepe så mange som 100 000 dyr i løpet av en dag, en taktikk myndighetene iverksatte for å svekke næringsgrunnlaget til de innfødte. Fra 1750 til 1885 ble bisonstammen redusert fra 60 millioner til 3000 dyr.
Motstanden mot nybyggerne økte etter hvert som utvandringen økte i omfang, og indianerne ble presset inn i nye områder – stadig lengre mot vest. På begynnelsen av 1860-tallet ble mange nybyggere drept av sioux-krigere i Minnesota, noe som i etterkant førte til kamper mellom soldater og indianere. Slagene ved Little Big Horn i Montana i 1876 og Wounded Knee massakren i Sør – Dakota i 1890 satte sluttstrek for indianernes kamp mot den hvite overmakten frå Europa.
