mai 18, 2024

Fly me to the moon

I dag skal vi ta en tur ut til østkysten. Her ligger det ei lang landtunge, Cape Canaveral. Fra Kissimmee tar det en liten time å kjøre dit. Området er idag en del av regionen som kalles Space Coast. Cape Canaveral ligger på Merritt Island, og huser både Cape Canaveral Airforce Station, og Kennedy Space Center (KSC). Cape Canaveral er også navnet på en liten by.

Fra Kissimmee bærer det rett østover…

Vi starter dagen ved inngangen til KSC Visitor Complex. Området åpnet opp for publikum allerede i 1963, og har vokst i størrelse i takt med den historiske utviklingen av amerikansk romfartshistorie. I dag regner man med 1,5-2 millioner besøkende hvert år. Romfartshistorien beskrives i flere utstillingshaller med tekst, bilder og IMAX-filmframstilling. I tillegg en enormt flott utstilling av raketter, romferger og annet romfartsutstyr.

Inngangspartiet med «Rocketgarden» i bakgrunnen

Kennedy Space Center tilhører National Aeronautics and Space administration (NASA). Området er kjent for utallige oppskytninger av måneraketter fra 1967-73, og av romferger i perioden 1977-2011. Området er på 567 kvadratkilometer, mesteparten avstengt for publikum. Man regner med at det lever omtrent 6000 alligatorer inne på området.

I en kort periode etter drapet på president Kennedy ble Cape Canaveral omdøpt til Cape Kennedy (1963-1973). Dette for å ære president John F. Kennedy. Motstand i lokalbefolkningen mot navnebytte førte til at gamlenavnet igjen ble tatt i bruk fra 1973. Romfartssenteret er imidlertid oppkalt etter president Kennedy. JFK var en ivrig forkjemper for det amerikanske romprogrammet, og hadde målsetning om at amerikanerne skulle være de første til å lande på månen.

Det amerikanske romfartseventyret i Florida ble startet av president Truman på slutten av 1940-tallet. Den aller første rakettoppskytingen fant sted året etter, i 1950. Cape Canaveral ble valgt som oppskytningssted for å dra nytte av jordrotasjonen. Den linære farten til jordas overflate er størst mot ekvator. Den sørlige lokaliseringen gjør ar rakettene har fortrinn ved å ta av østover, i samme retning som jordrotasjonen. Beliggenheten ved kysten er fordelaktig med tanke på å unngå ulykker som kan gi tap av mennskeliv.

Rocketsgarden med diverse rakettvarianter
SpaceX, Falcon heavy rocket

Inkludert i inngangsbiletten er en busstur rundt på på det store området. Bussene står her parkert i forkant av en Falcon heavy rocket fra SpaceX. Hovedraketten med to følgeraketter er en del av romprogrammet til Tesla-grunder Elon Musk.

En av mange alligatorer inne på KSC
Hovedbygning til SpaceX med utskytningsrampe
Utskytingsrampe for Falcon heavy rockets, SpaceX
Vehicle assembly building (VAB)

Den 3,7 millioner kubikkmeter store Vehicle assembly building (VAB), i volum en av verdens største bygninger. Bygningen ble reist i forbindelse med månekappløpet, og sto ferdig i 1966. VAB benyttes ved bygging og montering av raketter og romferger. VAB er 160 meter høy, 218 meter lang og 158 meter bred. Den dekker et areal på 8 hektar. Bygningen har fire porter/dører, selvfølgelig de største dørene i verden. Dørene er 139 meter høye, det tar 45 minutter å åpne og lukke dem. Det er imponerende dimensjoner her hos NASA.

De ferdigmonterte fartøyene legges etter montering på Mobile Launch plattforms (MLP) som kan transportere dem ut til utskytingsområdene. Det finnes tre slike mobile launch platforms på Cape Canaveral. De mobile transportplattformene veier hver 3700 tonn, med last omtrent 5000 tonn. Ytre mål er 49 ganger 41 meter. Farkosten beveger seg med en fart på 1,6 kilometer i timen.

Mobile launch plattform (MLP)

Bussturen går mot slutten, og vi tar turen inn i en av de store hallene, the Apollo/Saturn V Center. Her er det ustilling av bæreraketter, romfartøy og annet utstyr brukt i Apollo-ekspedisjonene. Apollo var forøvrig ett tremanns stort romfartøy som ble benyttet i alle Apollo-ekspedisjonene.

Det første som møter oss er Saturn V, selveste måneraketten. Saturn V er den største raketten som har vært brukt operativt både med hensyn til størrelse, krefter og lastekapasitet. Saturn V ble drevet av flytende drivstoff, og hele den nedre delen av selve raketten består kun av motorene og drivstofftanker. Konstruktør var ett team ledet av tyskeren Wernher von Braun.

Saturn V rakettmotorer

Saturn V brakte de første menneskene trygt fram og tilbake til månen mellom 16. og 24. juli 1969. Selve månelandingen fant sted 20. juli 1969. Neil Armstrong og Edwin Aldrin ble de to første menneskene på månen. Michael Collins ble igjen i hovedfartøyet som sirklet i bane. Totalt har USA hatt seks månelandinger.

Saturn V, bæreraketten med drivstofftanker

Saturn V er en såkalt bærerakett, 110,6 meter lang, 10,1 meter i diameter og med ei vekt på 3038 tonn. Raketten har en bærekapasitet på 118 tonn, og fraktet blant annet med seg kommandomodul (30,3 tonn), månelandingsmodul (16,5 tonn) og annet utstyr.

Sammenføyning del 1 og 2 av raketten

En månedrakett består av fire seksjoner: 1) motorer og drivstoff, 2) motorer og drivstoff, 3) motorer og oksygentank, 4) Apollo-fartøyet (frigjøringsmotor, månelandinsgfartøy, servicemodul og kommandosenter). Etter hvert som avstanden til jorda øker, og drivstoffet forbrukes kobles seksjonene fra hverandre. Til slutt er det det kun Apollo-seksjonen som beveger seg mot månen.

Sammenføyning seksjon 2 og 3

Selve månelandingen var ekspedisjon nummer elleve i Apollo-programmet. I perioden oktober 1968 til juli 1969 var det fem bemmanede romferder med Saturn V til månen. (Apollo 7-8-9-10 og 11). I forkant av dette hadde Saturn V hatt tre ubemannede turer ut i rommet (Apollo 4-5-6).

Seksjon 3 med bunn i oksygentank

Apollo-programmet begynte tragisk. Apollo 1 med tre astronauter ombord brant opp i 1967. Tre fjelltopper i Gusevkrateret på Mars er i etterkant oppkalt etter de tre astronautene Grissom, Chaffee og White.

I etterkant av den vel gjennomførte månelandingen i 1969, er det blitt gjennomført flere Apollo-ekspedisjoner. I perioden fram til desember 1972 brakte Saturn V astronauter fem ganger til landing på månen. (Apollo 12-14-15-16-17). Apollo 13 måtte avbrytes på grunn av brann, men austronautene kom seg levende tilbake til jorda.

Seksjon 4, servicemodul

Helt framme på bæreraketten (Saturn V) satt Apollo-seksjonen. Den første kjegleforma seksjonen inneholdt selve månelandingsseksjonen. Neste seksjon, en 7,5 meter lang sylinder var en ubemannet serviceseksjon som rommet rakettmotorer, drivstoff, oksygen og strømforsyning. Serviceseksjonen veier 24 tonn.

Helt foran satt kontrollsenteret. Kommandomodulen var en 5,5 tonn tung kjegle med diameter på 3,9 meter og høyde på 3,2 meter. Kommandomodulen ble brukt som oppholds – og arbeidssted for astronautene, og inneholdt alt av styreinnretninger og instrumenter. Av hele Appolo-fartøyet var det kun denne delen som vendte helt tilbake til jorda. For å hindre oppbrenning i møte med atmosfæren hadde kommandoseksjonen flere lag med varmebestandig materiale. Selve jordlandingen foregikk ved hjelp av tre store fallskjermer. Kontrollsentralen hadde 12 små rakettmotorer.

Apollo 14 kommandomodul Antares

På toppen av kommandoseksjonen satt ett 10,3 meter høgt redningstårn, også dette med egen rakett. Tårnet skulle frigjøre kommandoseksjonen fra resten av raketten dersom en nødsituasjon skulle oppstå.

Service- og kommandoseksjon med redningstårn

Månebiler, på fagspråket en Lunar Roving Vehiclevar (Rover) ett elektrisk drevet firehjuls kjøretøy som ble benyttet ved noen av månelandingene (Apollo 15-16-17). Bilen var 3,1 meter lang og omtrent 2,5 meter bred. Rover veier 209 kilo, men på månen kun 35 kg (1/6 av jordvekt). Dekkene er laget av pianotrådnetting.

Lunar Roving Vehicle

President Kennedy lanserte allerede i 1961 «det visjonære» målet om at USA skulle landsette mennesker på månen innen tiåret var omme. 20. juli 1969 hadde «the Eagle» landet, og USA hadde vunnet månekappløpet mot russerne. Man regner med at 350 000 mennesker fra 20 000 industribedrifter, og mer enn 200 universiteter var innvolvert i Apolloprogrammet som er kostnadsberegnet til 25,5 milliarder dollar.

KSC har mer å by på enn kun måneraketter. Romfergeprogrammet startet med oppskytningen av Enterprise i 1977. Romferga Atlantis som var utstilt på KSC er ei totalt av sju romferger bygget av amerikanerne. Ei romferge besto av selve ferga, en stor drivstofftank og to kraftige motorer. Atlantis avsluttet det amerikanske romfergeprogrammet i juli 2011.

På vei mot romstasjonen

Ett par av romfergene kom aldri tilbake til jorda. Challenger eksploderte etter oppskyting i 1986, og Colombia styrter under landing i 2003. Mannskapene på sju astronauter, omkom i begge disse hendelsene.

Astronaut i vektløs tilstand
Motorene på romferga Atlantis
Litt leking hører med

Det var mye å lære, oppleve og se på KSC. I tillegg til selve utstillingene er det 2-3 store IMAX-kinoer på området, souvernirbutikk og spisesteder. Noen plasser fant vi også lekeområder for de minste barna.

En vellykket dag er unnagjort. Vi har fått bekreftet at ALT er stort i Amerika, og på KSC kan vi vel nesten si at det er enda STØRRE.