I åsen under Sint Pietersberg fantes det tidligere 800 kilometer med underjordiske ganger. Det var opprinnelig mer enn 20 000 tunneler.
Mange av gangene har nå rast sammen eller blitt ødelagt i forbindelse med uttak av masse i et dagbrudd av nyere dato. Der eksisterer fortsatt om lag 8000 intakte tunneler.
Fjellet inneholder kalkstein eller mergelstein som bergarten kalles her nede i Limburg. Kalksteinsforekomster oppstår i områder hvor det tidligere har vært grunt hav.
Kalksteinen ble dannet med utgangspunkt i kalsiumrike bestanddeler fra marine organismer. Langvarig trykk- og temperaturbelastning førte til sedimentering.
På senere tidspunkt har erosjonskrefter og landhevinger løftet kalksteinslagene opp i dagen igjen. På det viset endte kalksteinsforekomstene opp som en liten åsrygg her i Limburg.
Innbyggerne i Maastrichtområdet fant tidlig ut at kalksteinen kunne nyttes som byggemateriale. I mer enn 800 år hentet arbeidere store steinblokker ut av fjellet.
En arbeider klarte gjerne å hogge 6-7 blokker i løpet av en lang arbeidsdag. Hver blokk veide 450 kilo. Steinene ble hentet ut og fraktet til byggeplassene av hester. Mergelsteinen ble brukt til å bygge hus, klostre, slott og kirker.
Da gruvedriften opphørte ble hulesystemet lekeplass for ungene i nærområdet. Gjennom århundrene har det blitt malt tusenvis av tjæretegninger på veggene inne i gruvegangene.
Under andre verdenskrig ble de underjordiske hulene nyttet som tilfluktsrom av lokalbefolkningen. I en hel måned hadde 30 000 mennesker tilhold i gruvene.
Hulekomplekset ble også nyttet som lager. Militært utstyr og en malerisamling med bilder av mange av de store nederlandske mesterne ble gjemt bort i hulesystemet under den fem år lange krigen.
Inne i hulene er det stabil temperatur (10 grader celsius) og høy luftfuktighet. Ideelt for lagring av verdifulle malerier.